Stikkordarkiv: laks

Fiskehelse for Smolt

På både settefisk og matfiskanlegg er det en rekke rutiner og tiltak som forebygger tap av biomasse til patogener som bakterier, virus og parasitter.

 

En oppdrettslaks starter sin livssyklus i et settefiskanlegg og det forebyggende arbeidet begynner allerede når fisken er rogn. Her er den største trusselen er soppangrep. Eggsporesoppen Saprolegnia for eksempel, gir et bomullaktig lag belegg på rognen og foresaker sykdom og dødelighet. Umiddelbart etter befruktning skal rognen ha absolutt ro og på øyerognstadiet kan man plukke ut død rogn for å hindre smittespredning. Soppangrep unngås ved kjemisk behandling med produkter som Pyceze, som blokkerer enzymer i soppens cellemembran, og dermed fører til lekkasje etterfulgt av celledød. Tidligere benyttet man malakittgrønt mot soppinfeksjon, men dette har blitt forbudt på grunn av karsinogene egenskaper.
 

Viktige tiltak som forebygger tap av smolt til patogener

 

Klekking

Etter klekkingen er det viktig å desinfisere kar og redskap før fisken settes ut. I denne fasen er fisken særlig utsatt for parasittangrep, som kan føre til store tap hvis det ikke tas hvisse forholdsregler. Blant de vanligste parasittene på yngel finner vi Trichadina, Gyrodactylus salaris, Ichthyobodo og igjen eggsporesoppen Saprolegnia. God kontroll på vannkilden, temperatur, stress og tetthet er viktig for å begrense påslag av disse parasittene. Dersom disse tiltakene ikke er tilstrekkelige og man får et utbrudd, kan man behandle med formalin, da i meget små doser (1:4000). Formalin som behandlingsmiddel er mye omdiskutert siden det er skadelig for slimhinnene, allergifremkallende og, ved langvarig bruk kreftremkallende.

 

Startfôring

Ved startfôring vil finneråte være et potensielt problem, siden for høy tetthet og for lite fôr gjør fiskene aggressive. Hos laks er spesielt ryggfinnen utsatt for napping. Dette kan unngås ved at man fôrer regelmessig, sorterer fisken og unngår for høy tetthet i karene. Infeksjonene fra bakterier i sårene kan behandles med formalin eller antibiotika.
I startfôringsfasen er også gjellene utsatt for smittefare, særlig ved dårlig vannkvalitet.  For mye spillfôr og partikler i vannet gir gode forhold for bakterier og kan dermed føre til gjellebetennelse. Dette unngår man ved å beregne fôrmengden etter temperaturen og appetitten. Ved utbrudd er det, som ved parasittangrep formalin det foretrukne behandlingsmiddel.

 

renhold

Det er viktig med kontinuerlig renhold gjennom hele vekstfôringsfasen for å unngå at forholdene blir gunstige for sopp og bakterier. Særlig i varme perioder da høy temperatur i vannet gir oppblomstring av alger og lignende. Ved sykdomsutbrudd er det viktig å isolere det aktuelle karet, og ikke bruker utstyr som har blitt brukt her andre steder uten å desinfisere det først. Behandling av sykdomsutsatt fisk gjøres med formalin slik som i startfôringen.

 

Vaksinering

Det kanskje viktigste forebyggende helsemessige tiltaket i fiskeoppdrett er vaksinering før utsett. Selve vaksineringsprosessen utsetter fisken for mye stress og  for å unngå sykdom i denne fasen er det derfor viktig å ha en klar plan og god strategi for å begrense dette mest mulig. Vaksiner er forebyggende og gjør at fisken blir helt eller delvis immun mot en rekke sykdommer som PD (pancreas disease), IPN (infeksiøs pankreasnekrose), vibriose, kaldtvannsvibriose, yersiniose, vintersår og furunkulose. PD er et av de største problemene i oppdrettsnæringen. I havet må fisken tilpasse seg et nytt miljø og blir utsatt for en rekke nye sykdommer og parasitter. Derfor er det på et matfiskanlegg fokus på å unngå sykdomsutbrudd som kan føre til store tap av fisk.

 

Matfisk

Når fisken overføres til matfiskanlegget endrer smittekildene, og dermed også det forebyggende arbeidet seg noe sammenlignet med settefiskanlegg. Som tidligere nevnt er stress en faktor som reduserer immunresponsen og gjør fisken mer sykdomsutsatt. På et matfiskanlegg blir fisken eksponert for nye kilder til stress, som for eksempel nærvær av predatorer, støy fra båttrafikk og selve anlegget, merdbytte, avlusing og andre behandlinger. Dette er uungålige faktorer (så lenge oppdrett foregår i sjø) men man børe være klar over effekten av dem, og forsøke å begrense dem etter beste evne.

 

Lakselus

Parasitten Lepeophtheirus salmonis (populært kalt lakselus) er en parasitt som har blitt et stadig økende problem i oppdrettsnæringen. Forholdet mellom vert og parasitt er i naturen vanligvis balansert slik at graden av infisering knyttes til hvor stor sannsynligheten er for at en parasitt skal treffe på en vert. I en merd er tettheten mellom individene så høy at sannsynligheten for at en lakseluslarve treffer en laks er mangedoblet, og videre spredning går fort siden avstanden fra individ til individ er såpass kort. Lakselusen beiter på fisken og påfører den sår som igjen fører til økt stress og infeksjoner. Presset reduseres med leppefisk og rognkjeks som settes ut i merdene for spise og dermed bekjempe lakselusen. Ellers bruker man kjemiske avlusningsmidler som flubenzuroner (alfa- og betamax) og hydrogenperoksid for å hemme chitinsyntese eller svimeslå lusen, men disse behandlingene er både kostbart og stressende for fisken, og dessuten ikke alltid like effektiv pga. resistens. Det finnes også nyere mekaniske behandlingsmetoder som laser og spyling, av disse har man hatt mest suksess med spyling og varmtvannsbehandling.

 

Annet

Andre viktige forebyggende helsetiltak er å ha gode driftsrutiner på for eksempel plukking av dødfisk som utgjør en kontinuerlig smittekilde, spyling og skift av nøter i merdene og rømningsikkerhet , siden rømt fisk kan spre sykdom fra et anlegg til et annet. Man separerer ofte de ulike årsklassene av fisk, siden sykdom lett kan smitte mellom dem. Det er også viktig å ha gode avstander mellom de forskjellige lokasjonene, slik at det ikke oppstår smitte mellom dem. Dette begrenses ytterligere ved å være bevisst på hvordan mannskaper beveger seg mellom merdene. Anlegg med smitteutbrudd skal alltid besøkes sist i runden, og redskaper brukt på disse skal alltid desinfiseres før de eventuelt tas med til et annet anlegg.
 


Kilder

http://www.mattilsynet.no/fisk_og_akvakultur/akvakultur/bronnbat/fakta_om_bronnbaater_og_annen_transport_av_levende_fisk.5742

Klikk for å få tilgang til forskningsrapport%5C031.pdf

Oppdrett av laksesmolt (1998) – Tom Hansen (redaktør)

Oppdrett av laks og aure i Norge (Utgave august 11) – Sigurd Olav Stefansson, Jens Chr. Holm og Geir Lasse Taranger.

Transport av Smolt fra Settefiskanlegg

Transport av fisk foregår stort sett i brønnbåt, som er en fraktebåt der lasterommet består av brønner (oftest to paralelle i lengderetningen) som fisken pumpes inn i. Brønnbåter er å foretrekke framfor andre transportmetoder på grunn av den store kapasiteten og det faktum at så godt som alle destinasjonene er marine. Til tross for dette kan tankbil i mange tilfeller være et nødvendig alternativ, da opprettelse av PD-sonen setter spesielle krav. Enkelte settefiskanlegg kan kun levere smolt ut av sonen per bil, og i deler av sonen er det forbud mot transport i åpen brønnbåt. Transport av smolt i brønnbåt er i store trekk lik transport av all annen matfisk, men det er allikevel noen viktige forskjeller. Smolten har som nevnt løsere skjell og er mer utsatt for håndteringsskader enn annen fisk, man må derfor være bevisst på dette når man håndterer den. Laksesmolt er dessuten mer var for stress, noe som gjør varsom håndtering enda viktigere, siden mye stress kan føre til høyere dødelighet. Transporten må treffe innenfor det tidligere nevnte smoltvinduet, som på bakrunn av adferdsobservasjoner antas til å ligge rundt 500 døgngrader. Dersom smolten ikke kommer i saltvann innenfor dette vinduet kan konsekvensene være redusert vekst og høy dødelighet.

 

Forholdsreglene for smolt – viktige punkter ved transport av fisk med brønnbåt

 

Oksygen

Under transport er oksygenmetningen svært viktig, og . Fisk er spesielt stresset underveis og følgelig øker da også oksygenforbruket. Det bør derfor gjenomføres oksygenmålinger hyppig for å sikre at metningen ligger der den skal, rundt 85-110%. Det er anbefalt å seile med omtrent 50% mer oksygen enn det reisetiden krever som back-up i tilfelle det skulle oppstå komplikasjoner underveis.

 

Avfallsstoffer

CO2 og amoniakk er metabolske avfallsstoffer fra fisken som er giftige ved høye konsentrasjoner. Dersom utskiftningen av vannet er for dårlig eller avstengt under transport vil disse stoffene akkumulere over tid. For å unngå CO2-forgiftning benyttes det CO2-luftere, som fjerner karbondioksiden fra overflatevannet. For å begrense dannelsen av ammoniakkgass, må pH og temperaturen i vannet holdes relativt lavt. pH bør ligge på omkring 6,2-6,5, mens temperaturen bør være 15°C eller lavere. Lavere temperatur reduserer dessuten den metabolske aktiviteten og dermed også utskillelsen av avfallsstoffene. Sollys bør også unngås for å sikre temperaturen og redusere aktiviteten i vannet.

 

Sulting

Før fisken tas om bord i brønnbåten sultes den normalt 3-5 dager avhengig av størrelse og vanntemperaturen slik at tarmen tømmes helt. Dette gjøres for at brønnene ikke skal få en unødvendig dårlig vannkvalitet fra fiskens avføringen. I tillegg vil fiskens metabolske aktivitet senkes til et minimum for å konservere energi under sultingen, slik at også oksygenforbruket blir redusert. Sultetiden må beregnes med omhu, for dersom den blir for lang vil fisken mobilisere proteinet i musklene til forbrenning og få en redusert tilvekst ved utsett, dessuten vil proteinforbrenningen gi økt amoniakkproduksjon. I større fisk tas redusert vekst igjen ved kompensasjonsvekst, men smolt er ikke like effektive på å ta igjen dette tapet.

 

Tetthet

I brønnene er det viktig at tettheten av fisk ikke er for høy for at transporten skal bli optimal. Dersom biomassen i brønnen økes, vil følgelig også den totale utskillelsen av avfallsstoffer som amoniakk og CO2 øke. I tillegg vil oksygenbehovet bli høyere. Tettheten må derfor beregnes ut i fra størrelsen på fisken og varigheten på transporten opp mot volumet på brønnene. Normalt sier en at en tetthet på ca 35-50 kg/m3 ved transport er trygt dersom brønnbåten kjører med åpne ventiler. Dette er som tidligere nevnt ikke tillatt i alle farvann som en ekstra faktor å ta hensyn til.

 

Smitte

Det vil alltid være en smittefare ved transport av fisk. Det kan da være smitte fra settefiskanlegget, smitte under transporten eller smitte ved utsett av fisken. Desinfeksjon av hele brønnbåten og utstyret som skal brukes under transport er derfor helt nødvendig, og skal utføres i henhold til transportforskriftene fastsatt av landbruksdepartementet. Transporten skal foregå langs en fastsatt rute som går utenom utsatte smittesoner og hvor brønnbåten kun kan seile med åpne ventiler i gitte områder. Ved økt stress vil cortisolnivået i fisken øke og gir negativt utslag på immunforsvaret. Hvis vannet i brønnene tilsvarer fiskens osmolaritet på omtrent 10‰ salinitet, vil stressbelastningen reduseres.

 


Kilder

http://www.mattilsynet.no/fisk_og_akvakultur/akvakultur/bronnbat/fakta_om_bronnbaater_og_annen_transport_av_levende_fisk.5742

Klikk for å få tilgang til forskningsrapport%5C031.pdf

Oppdrett av laksesmolt (1998) – Tom Hansen (redaktør)

Oppdrett av laks og aure i Norge (Utgave august 11) – Sigurd Olav Stefansson, Jens Chr. Holm og Geir Lasse Taranger.

Laksesmolt og Sjøvannstoleranse

Laksen er en anadrom fisk, hvilket innebærer at den har yngelstadiet og reproduserer i ferskvann hvor den er mindre utsatt for predatorer, og tilbringer brorparten av livet i saltvann hvor tilgangen på næring er større. For å tåle denne overgangen fra ferskvann til saltvann, må fisken gjennom en prosess kalt smoltifisering. Denne prosessen endrer fisken morfologisk, fysiologisk og atferdsmessig.

 

Smoltifisering

Smoltifisering begynner normalt på våren dersom fisken har nådd en minstestørrelse på rundt 8-10 cm i løpet av høsten året før, og trigges av de årlige variasjonene i døgnets lengde. Laksen kalles parr før den blir smolt, og har i dette stadiet en drakt som kamuflerer den best mulig i elven. Den er da normalt mørk brunaktig i fargen med striper langs sidene og enkelte prikker. Parr kan være alt fra 1 til 8 år gamle og 11-15 cm lang før de blir smolt. Under smoltifiseringen blir fisken sølvaktig grunnet avsetning av lysreflekterende purinkrystaller i skjell og ytre hudlag, skjellene blir dessuten løse og faller lettere av. Ryggsiden blir mørk og får et grønlig skjær og kondisjonsfaktoren til fisken synker som en følge av at kroppen blir mer strømlinjeformet. Alle disse lett observerbare trekkene er tydelige tegn på at smoltifiseringen er i gang. Det tidsrommet hvor fisken er smolt og optimalt tilpasset sjøvannsfasen, kalles smoltvinduet. Dette vinduet reguleres av temperaturen i vannet rundt og dersom fisken ikke kommer ut i sjøvann vil den desmoltifisere,  altså tilpasse seg ferskvann igjen. Smolten må ha gode osmoregulative evner for å kunne takle overgangen fra ferskvann til saltvann. Denne evnen kan testes, da primært ved to metoder, måling av aktivitetsnivået til enzymet Na+-K+-ATPase og test av sjøvannstoleranse.

Enzymet Na+-K+-ATPase er viktig for reguleringen av ioner i fisken, det finnes i gjellenes kloridceller og enzymaktiviteten øker under smoltifiseringen. Denne økningen er derfor godt egnet som en indikasjon på overgangen fra parr til smolt. Vi måler Na+-K+-ATPase aktiviteten ved å ta ut gjellevev fra fisk som enda ikke er eksponert for saltvann.

Enzymets spesifikke aktivitet kan så beregnes ved å måle den totale aktiviteten til alle typer ATPase. Dette gjøres med og uten en spesifikk hemmer av Na+-K+-ATPase kalt ouabain resultatene relateres til proteinmengden i prøven.

 

Sjøvannstoleranse

Sjøvannstoleranse tester fisken evne til å osmoregulere, noe som er kritisk for sjøvannsfasen i fiskens livssyklus. Man gjenomfører testen ved å måle hvor godt fisken skiller ut ioner etter å ha blitt utsatt for en standarisert saltbelastning. Etter en akklimatisering kan man undersøke toleransen ved å se hvordan smolten regulerer ioner i blodplasmaet. Dersom fisken har smoltifisert fullstendig vil den ha regulert dette nivået til ca 10% høyere enn fra ferskvannsfasen. Denne typen sjøvannstoleransetest kalles ionereguleringstest, og det man måler er fiskens evne til å regulere Na+ eller Cl i blodplasma etter 24t i 35‰ sjøvann. Denne testen er den mest brukte i Norge. Tidligere benyttet man en test der fisken ble utsatt for en unaturlig høy metning av salt, kalt overlevelsestesten. Av hensyn til fiskevelferd er ikke denne testen lenger i bruk.

 


Kilder

http://www.mattilsynet.no/fisk_og_akvakultur/akvakultur/bronnbat/fakta_om_bronnbaater_og_annen_transport_av_levende_fisk.5742

Klikk for å få tilgang til forskningsrapport%5C031.pdf

Oppdrett av laksesmolt (1998) – Tom Hansen (redaktør)

Oppdrett av laks og aure i Norge (Utgave august 11) – Sigurd Olav Stefansson, Jens Chr. Holm og Geir Lasse Taranger.